Det er utrolig, Mester,
går over all forstand,
at Du var villig til å identifisere deg
med den menneskelige rasen.
Iblant ser jeg et glimt av hva
det må ha kostet Deg denne
ydmykelsen,denne frivillige begrensningen.
Da Du steg ned til vårt nivå.
Hva var det hos oss som innbød til det?
Du kjenner hele den lange historien om våre
onde lidenskaper, så jeg trenger ikke fortelle om den.
Og likevel valgte Du å bli en av oss,
å bli født i all enkelhet i en dyrebolig
Utrolig!
Du, alt livs kilde sa fra Deg
bevegelsesfrihet og makt.
Du udødelige og evige,
lot Deg fengsle av tidens lenker.
En kan spørre om du visste hvor onde vi var,
før Du kom.
Men det oppdaget Du meget snart.
Likevel kalte du deg: Menneskesønnen.
Du det mektige osean,
valgte å leve en dråpes liv.
Du, den syndfrie,
var villig til å gå i døden for våre synder.
Utrolig, men likevel sant!
Skammet du deg ikke for å regne deg blant
mennesker da du så hvordan vi er?
Likevel gjorde Du det, og Du gjorde det frivillig.
Takk, Herre, at Du gjorde det,
For meg, for oss alle. Takk!
