Frøet
Pamela Hill Griffins
Mange ganger lurer jeg på
hva et plantet frø tenker:
Det ligger i stummende mørke
og er kanskje litt redd?
Hvor er lyset som det
kan orientere seg etter?
Alle levende vesener
vet forskjell på lys og mørke.
Nei, her kan jeg ikke ligge,
tenker det muligens,
mens det ubevisst skjønner
at ferden må gå oppover.
Frøet vet ikke hva eller hvem,
slik som oss når vi fødes.
Lyset kommer smått om senn
ned til frøet som er på vandring.
Det spør ikke frøet hvorfor det vandrer slik.
De bare finner hverandre,
lyset og frøet,
og fortsetter ferden sammen.
En dag bryter frøet igjennom
og blir utsatt for andres stell.
Vann og andre mennesker
avgjør om frøet kan overleve.
Vil det få utvikle seg
slik det skal?
Noen ganger lurer jeg på om
ikke frø og mennesker
kanskje ikke så forskjellig
som mange vil ha det til?
Uten tro ville ingenting blitt til,
ingenting våget å vokse.
