Det står en gjenglemt vannkrukke ved en støvete brønn. I 2000 år har den stått i Joh. 4 som et monument over hva som kan hende med den som begynner å snakke med Jesus. (fra: Ta imot, 20.jan;G. H. Johannesen)
Joh 4,28-29 Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk: 29 "Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?"
Det står en gjenglemt vannkrukke ved en støvete brønn. I 2000 år har den stått i Joh. 4 som et monument over hva som kan hende med den som begynner å snakke med Jesus.
Hun som kom med den hadde saktens prøvd å stille tørsten ved mange brønner i tidens løp. Livstørsten hadde fått henne ut i fem såkalte kjærlighetsforhold. Nå sved samvittigheten. Hun prøvde i hvert fall å skjule hvordan det hang sammen: "Jeg har ingen mann.."
Sånn driver også livstørsten mange både hit og dit i våre dager. Om ikke til de samme brønnene som den samaritanske kvinnen, så til andre: Noen driver livstørsten til luksusforbruk. De prøver å drikke seg utørst på kostbare møbler, dyre smykker, flotte biler, alkohol etc. Andre prøver slukke tørsten med drømmer fra filmenes og musikkvideoenes drømmefabrikker. Atter 
andre drives til kroppsdyrkingens brønn. De øser krukkene sine fulle med hardtrening og helsekost i fortvilte forsøk på å lure aldringsprosessen.
Problemet er bare at slike brønner etterlater oss mer tørste enn vi var. For vi er ikke skapt til å stille livstørsten vår ved dem. De er som saltvann for sjelen. Han som konstruerte mennesket gjorde det nemlig slik at livstørsten bare kan stilles på én bestemt måte: At vi vender ansiktene våre mot Gud, Livets kilde. Hos ham kan vi drikke av hans godhet, tilgivelse og 
utfordringene hans.
Denne livskilden finner et menneske når det begynner å snakke med Herren. Da kan det gå som med den samaritanske kvinnen, at en blir utørst på håp, fred og glede. Slik gikk det til at en vannkrukke bare ble stående igjen ved en støvete brønn, mens en utørst sjel istedet gikk for å fortelle andre om Jesus. Det førte til at mange andre fikk treffe ham og komme til tro. De sa til kvinnen: "Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser." (Joh 4,42) Den erfaringen venter også på deg, som ikke allerede har hatt den.
Joh 7,37-39 På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte: "Den som tørster, skal komme til meg og drikke! 38 Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann." 39 Dette sa han om den Ånd de som trodde på ham, skulle få. For Ånden var ennå ikke kommet, fordi Jesus ennå ikke var blitt herliggjort.